Vi er vel inn i vår 2 måned her i Thailand. Tiden raser av gårde og vi innser hvor mye kapasitet språkskolen tar av oss. De to månedene har vi også pendlet 1,5 timer hver vei til skolen. Vi koser oss masse og føler vi blir mer og mer “thai”, og vi lurer på når det såkalte kultursjokket skal slå inn. Vi syns at vi har lært mye språk på kort tid og kan allerede greie oss på restauranter, butikker, leveransetelefoner og i taxi.

Vi kjenner på at det kommer til å ta en god stund til før vi faktisk klarer å henge med og forstå hele samtaler. Dessuten merker vi at det er stor forskjell på hvordan lærerne sier ord og setninger, og hvordan vanlige folk sier dem. Per nå har jeg en buffringstid på ca 30 sek før jeg oppfatter hva noen har sagt. 

Vi har også plantet hver våre planter i hagen som vi spent følger med på. Ole har plantet en palme, og jeg har plantet en klatreplante. Felles har vi to banantrær som vi fikk av Knut og Merete. Vi skal definitivt gi oppdateringer på plantenes utvikling.

Vi har opplevd naamtuam (flom) en gang minst. Og høljeregn (fon tok nak) og tordenvær (faaroong) nesten hver eneste kveld. Ole har vært hos frisør for første gang siden barneskolen.

Vi har begynt å gå rundt med disse lukte-greiene som thaiene bruker som kalles yaadom, bokstavelig oversatt medisinlukte. Vi vet ikke om at de reelt har noen medisinske effekter ut over at de lukter som mint eller tigerbalsam, men thaiene mener at de både hjelper mot stress og akutt sykdom. Da en dame besvimte på BTS Skytrain her forleden var det første initiativet for å hjelpe henne og stappe en Yaadom opp mot nesen hennes.

Selv om vi ikke kjenner kultursjokket enda, så kan jeg ta meg i å ha lyst på norske matvarer som gulost, brunost og sjokolade (ja den kjente matvaren sjokolade). Heldigvis fikk vi besøk av min tante og fetter forrige helg, som hadde med seg både vaffeljern, ostehøvvel og både brun og gul ost.

Vi har ikke startet å jobbe enda men vi er på kontoret for å spise lunsj med alle hver torsdag, og vi har vært med til menighetene Stantitam og Immanuel som er i Bangkok og som er en del av ELCT (Evangelical Lutheran Church of Thailand). Vi har fått blitt kjent med flere som jobber i ELCT, og jeg var blant annet med å intervjue pastoren i Immanuel og lederen for Music for Life Foundation om arbeidet. De to er mann og kone, og drifter da mye av arbeidet i NMS støtter i Bangkok. 

I tillegg fikk vi snakke med Nid og hennes to barnebarn. De bor i slummen, Kloi Toeng, og hun har fått barnebarna inn på musikkskolen, hvor de lærer å spille fiolin og cello.

Hjemmet vårt begynner å se litt bebodd ut, og det er godt å kunne føle seg hjemme. Vi liker oss veldig godt her selv om det er et stykke å reise inn til sentrum. Neste måned skal vi forsøke å ha språkskole digitalt for å se om det kan gi oss litt ekstra energi. Jeg skal i tillegg starte å skrive eksamen i teologi som jeg tar på fjellhaug.